Særoppgave VK.2,  Biologi

 

”Mt. Koghis varianten av den ny kaledonske kjempegekkoen - Rhacodactylus leachianus leachianus”

 

Forord
Jeg ønsker i denne teksten å rette meg mot tre lesere. Først og fremst er denne særoppgaven et fordrag jeg vil holde for å ta eksamen i biologi. Jeg vil også rette meg mot Mattilsynet og søker med dette dispensasjon for hold av geckoer i Rhacodactylus familien.

Sist men ikke minst retter jeg meg mot herpetokulturisten i Norge som interesserer seg for litteratur av denne typen og håper at jeg kan by på litt interessant lesning om kjempegeckoene på Ny Caledonia.

 

Innholdsfortegnelse

 

1. Ny Caledonia
2. Utbredelse og biotop
3. Familien Rhacodactylus
4. taksonomi
5. Rhacodactylus komplekset
6. Rhacodactylus auriculatus
7. Rhacodactylus sarasinorum
8. Rhacodactylus ciliatus
9. Rhacodactylus chahoua
10. Rhacodactylus trachyrhynchus
11. Rhacodactylus leachianus
12. Populasjonsøkologi
13. Primære populasjonsparametre,  Mt Koghis morf.
14. populasjonsvekst
15. Dyrevern
16. Hold av flippfingergeckoer i fangenskap
17. Innredning av terrariet
18. Dispensasjonssøknad

Ny Caledonia

Den politiske enheten Ny Caledonia en gruppe småøyer i det sørvestre stillehavet om lag halvveis mellom Australia og Fiji øyene. Fra 1853 ble dette en fransk provins som fra 1864 og fire tiår fremover fungerte som en straffekoloni i fire tiår. Ny Caledonia holder også på en fjerdedel av verdens kjente nikkel ressurser, kombinert med stor fransk satsing og nikkelindustriens oppgang de siste årene ser fremtiden lys ut for økonomien i Ny Caledonia.

 

Grande Terre (GT)

”Le grand caillou” (den store småsteinen/ edelstenen), er omtrentlig fire ganger så stor som Akershus, der jeg bor. En sentral fjellkjede med topper på opptil 1600m strekker seg langs øyas akse og deler øya i to.

Den vestre delen av øya ligger i regnskyggen av fjellkjeden som danner øyas ryggrad og hever den over vannet. Når den fukt-tunge vinden som kommer fra nordøst treffer fjellkjeden, skapes orografisk nedbør.

Følgelig mottar GT’s østside store mengder nedbør mens vestsiden er mye mer arid. Den østre delen av øya var tidligere dominert av primær uskog og subtropisk regnskog, i dag er det bare bruddstykker av denne som gjenstår (fig. 2, skravert svart er opprinnelig utbredelse av regnskog, skravert grått er nåværende utbredelse av regnskog på GT).

 

Atlanterhavets fuktige bris fra øst gir klimaet på Ny Caledonia et særpreg ved at temperaturene er forholdsvis kjølige men også svært konstante.

Gjennomsnittstemperaturen på hovedøya er like under 25 grader men kan klyve opp i 30 grader på de varmeste sommerdagene og synke ned mot 15 grader på de kaldeste vinterdagene.

Taksonomi

 

Reptilia

       Squamata

              Gekkota

                     Diplodactylinae

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Innenfor underfamilen Diplodactylinae finner vi slekten flippfingergeckoer (Rhacodactylus), som omfatter et lite knippe arter som er endemiske til Ny Caledonia. Hva forskning angår har vitenskapsmenn fortsatt til gode å bli enige om den eksakte taksonomien til den Ny Caledonske herpetofaunaen (Bauer 2000). Videre taksonomiske bemerkninger i denne særoppgaven er derfor basert på herpetologiske publikasjoner som er yngre enn ti år, samt mine egne observasjoner og fortolkninger.

 

Litt om karakteristikkene til biotopen og den generelle oppbygningen av artene. Siden vil jeg tilnærme meg den populasjonen av ”The Mount Koghis morph, of Rhacodactylus leachianus leachianus” som jeg har mest erfaring med. Jeg vil også utdype noe av dennes atferd og årsyklus.

 

Rhacodactylus komplekset

Rhacodactylus stammer opprinnelig fra Gresk og lapp, eller flipp. Dette refererer sannsynligvis til ”svømmehuden” de fleste medlemmene av denne familien har (Henkel & Seipp 2000). Navnet kan således oversettes som flippfingergeckoer.

Felles for alle medlemmene i komplekset halens anatomi. Halen brukes som en femte arm og gir geckoene mer sikkerhet ved klatring. Hos flere arter er det også heftlameller på undersiden av haletippen, noe som øker halens funksjoner og betydning ytterligere. Andre fellestrekk i komplekset er svømmehud mellom tærne, løse hudfolder langs flankene og forholdsvis stort hode.

For å bedre illustrere kjempegeckoens egenart er det nødvendig å grovt beskrive de øvrige artene i komplekset først.

 

Taksonomisk oversikt:

 

 - Rhacodactylus auriculatus                 – Ruskallet flippfingergecko

 - Rhacodactylus chahoua                     – Bavays flippfingergecko

 - Rhacodactylus ciliatus                       – Kranset flippfingergecko

 - Rhacodactylus leachianus                  – Kjempegecko

 - Rhacodactylus Sarasinorum               – Roux’ flippfinger gecko

 - Rhacodactylus trachyrhynchus           – Rusnutet kjempegecko

 

 

Rhacodactylus auriculatus

Den ruskalla flippfinger geckoens mest prominente trekk er formen på toppen av skallen. Denne er skapt av knokkelformasjoner under den bløte huden på toppen av hodeskallen. Atferdsmessig er arten robust og forholdsvis ukritisk, den etablerer seg lett i fangenskap og har et rolig temperament og vanligvis et avslappet forhold til mennesker.

Dette er en av de mindre artene i flippfingergecko familien som holder til i opptil femten meters høyde i floraen på sørlige delen av GT.  Nesetipp til analåpning (NTA) måler vanligvis mellom 8,9 og 11,4cm, halen er omtrent 80% av NTA og den totale kroppslengden (TKL) er opptil 20,5cm.

Arten er svært polymorf og det finnes flere forskjellige fargevarianter som skiller seg nokså mye fra hverandre. Gjennom selektiv avl har man i fangenskap foredlet de eksisterende variantene og også skapt nye.

Selv om den ruskalla flippfinger geckoen tilhører Rhacodactylus familien er auriculatusen den arten som skiller seg mest ut fra de andre hva anatomi angår.

Foto, David Noroff, gargoyle gecko

 

Rhacodactylus sarasinorum

Roux oppdaget denne arten i 1913 og i over 70 år var bare 2 utstoppede individer av denne arten kjent inntil Böhme og Henkel gjenoppdaget arten i 1983. Denne flippfingergecko er noe større enn auriculatusen med en kroppslengde på inntil 13,5cm. Roux’ gecko har få likhetstrekk med resten av Rhacodactylus komplekset og mangler trekk som svømmehud mellom tærne, løse hudfolder langs flankene. Kroppen er slank og snuten er forholdsvis kort og spiss. Arten var antatt sjelden inntil man i 1983 ”gjenoppdaget” den på GT.

Siden den gang har spesielt interesserte entusiaster opprettet små men stabile fangenskapspopulasjoner av Roux’ gecko. Den er kun kjent å forekomme på den sydlige delen a GT der den opptar denne en nisje mellom 9 og 13 meter i trærne. Om dagen sover Roux’ gecko bak løs bark eller i bladroten til trær Arten forekommer sjeldent på tykkstammede trær, dette er noe den har til felles med den kransede geckoen (R ciliatus).

Foto, David Noroff, Roux gecko

 

Rhacodactylus ciliatus

De første individene av denne arten kom til Europa og Amerika tidlig på 1970-tallet. Av samtaler med profesjonelle oppdrettere av denne arten har jeg fått opplyst at arten trolig ikke har blitt avlet i mer enn 30 generasjoner i fangenskap. Likevel antas det at fangenskapspopulasjonen av denne arten er langt større enn den ville bestanden, årlig avles den i titusener og er levebrødet til profesjonelle oppdrettere. Krans geckoen har et veldig behagelig temperament og et veldig avslappet forhold til mennesker. Den er etter min erfaring den mest rampete og flørtete arten i familien. De siste til stor forskjell fra R. leachianus og R. trachyrhynchus, som ciliatusen jo er nært beslektet med.

På Île des Pines (fr. ”Furuøya”) opptar krans geckoen varme og fuktige lavlands treskoger, Tretoppene her rager sjeldent over 13 meter. Krans geckoen lever imidlertid ikke på tykke grener og stammer men heller i ekstremitetene til grenene, i buskas og liknende. Dette gjør den sannsynligvis på grunn av konkurranse med andre arter, den mye større R. leachianus henkeli (som er den minste av de ulike leachianus variantene), som også forekommer på denne øya. Ciliatuden har en lang muskuløs hale med en godt utviklet og avflatet heftlamell lapp på haletippen. Denne anatomiske disposisjonen gjør den i stand til å løpe forholdsvis fort på meget tynne grener. Krans geckoen er viderekjent for å spise ungene sine, grunnet konkurranse fra artsfeller og andre kjempegeckoer har veldig få individer av arten halen i behold i voksen alder. Et interessant aspekt er at denne geckoen har vanskelig for å regenerere halen, den har nesten ikke evne til det. Dette tydet på at ungene av denne arten tilbringer den første tiden av livet sitt ytterst på grener og blader der de voksne ikke får tak i ungene. Etter hvert som ungene blir for store og tunge til å leve på bladene må de sloss seg frem til plasser på de tykkere grenene. Slik fortsetter det til de voksne individene forsvarer territorier mot andre kjempegeckoer, eller rettere sagt blir ”dyttet ut” på de tynne grenene.
Slektskapen mellom krans geckoen og Bavay’s gecko (R. chahoua) er så nært at man i fangenskap har dokumenterte tilfeller av hybrider men i motsetning til krans geckoen som spiser ungene sine så forsvarer Bavay’s gecko ungene sine.

 

 

 

Rhacodactylus chahoua

Bavays flippfingergecko er en smule større enn krans geckoen men har kortere snute og mindre hode. Dette tyder på at den i høyere grad er omnivor og ikke pleier å overmanne større byttedyr enn insekter. Bygningen er forholdsvis slank men muskuløs med mosemønstrede fargetegninger på ryggsiden. Da R. chahoua lever i 3-5-6 meters høyde i faunaen kan det ikke utelukkes at den legger eggene sine på bakken, men eksempler der den legger egg i uthulninger i trær som den forsvarer er godt dokumentert.
Bavay’s gecko har også et rolig temperament men dersom man håndterer geckoen for uvørent kan den i sjeldne tilfeller få ”panikk”. Med panikk mener jeg en forsvarsmekanisme denne geckoen har der geckoen gjennom en serie med ureflekterte krampetrekninger søker å krølle seg midlertidig til en ball i håp om å falle ned i sikkerhet på bakkeplanet. Dette siste er en stor kontrast til de to største kjempegeckoene R. leachianus og R. trachyrhynchus, som er svært varsomme og unngår å hoppe og falle så langt det går.

 

 

Rhacodactylus trachyrhynchus

Den rusnutede kjempegeckoen er lang og slank av bygning med lang og smidig hale. Denne geckoen tilbringer livet sitt kun øverst i tretoppene, helst i 20-30 meters høyde, siden trærne på Ny Caledonia ikke blir høyere. Arten er ekstremt sjelden i både fangenskap og i sin naturlige biotop fordi den har meget lang generasjonsveksling. Individene bruker lang tid på å bli kjønnsmodne og denne arten er dessuten levende fødende. Under optimale levekår i fangenskap kan R. ciliatus produsere mer enn 10 kull (a to  egg) pr år mens rusnutet kjempegecko i samme periode kanskje klarer å fø opp to unger.

Morsinstinktet til denne geckoen er derfor meget høyt utviklet og mødre vil ofte sove sammen, og passe på ungene sine (inntil de når en viss alder). Under seg i trærne har trachyrhynchus den langt mer robuste og massive kjempegeckoen leachianus som ikke viker for å spise små øgler. I voksen alder er R. trachyrhynchus likevel den lengste av alle kjempegeckoer.
Foto, SAMEIT, R. trachyrhynchus

 

Rhacodactylus leachianus

Selv om alle artene i Rhacodactylus komplekset har en tendens til å bli kalt kjempegeckoer er det i utgangspunktet kun denne arten som fortjener tittelen. Det er to underarter av leachianus der R. l. henkeli er den mindre av de to og er å finne på småøyene omkring hovedøya GT. R. l. leachianus forekommer kun på Grande terre. R. l. leachianus populasjonen på hovedøya kan videre deles inn i tre forskjellige variasjoner, type A, B og C.
Kjempegeckoen er en meget robust og kraftig bygd gecko med kort muskuløs hale som er dekket med heftlameller på tuppen.  Geckoen har mye løse hudfolder og svømmehud mellom tærne, noe som bedrer kamuflasjeevnen og visker ut skygger. Tærne er brede og har store flater med heftlameller, en nødvendighet med tanke på at denne geckoen kan bli over 500 gram.

 

Hodet er stort og avlangt og relativt flatt med kraftige. Nakkepartiet er velutviklet i proporsjon til det store hodet og fra midten av underkjeven langs med hele nakken og ned til skuldrene er det en relativt stor, løs, hudfold. Løse hudfolder finner man også langs gekkoens sider. Huden på bakbeina er også posete. Den overflødige huden bidrar til å viske ut skarpe skygger som kan avsløre gekkoen når den står stille. Huden har som oftest en moseaktig fargetegning som varierer fra pastellhvitt til nesten svart avhengig av underart og populasjon.

 

Bare ved å se på det ytre kan det være svært vanskelig å skille de forskjellige variantene (med unntak av henkeli som er vesentlig mindre). Det finnes variasjoner i form av ”scale-counts”, variasjoner i antall skjell på taksonomisk viktige områder. De største forskjellene mellom de ulike variantene er likevel å finne i form av levesett og atferdsmønster.
Type B vurderes skilt ut som egen underart av R. leachianus i fremtiden. Det er 3 forskjellige varianter av type B leachianus

 

Mt. Koghis varianten av R. l. leachianus er den jeg har mest erfaring med og derfor også den arten jeg vil basere resten av oppgaven på. Varianten er som nevnt endemisk til Mount Koghis som er en fjelltopp syd på hovedøya. Utbredelsesområdet til denne varianten er muligens litt større enn Oslo fylke.
Det er flere viktige forskjeller som skiller Mt. Koghis varianten fra type B leachianus, den er monogam, lever først og fremst på døde eller dødende trær og har noen forskjeller i dietten. Jeg vil komme tilbake til dette senere.
Videre er det hannen som forsvarer territoriet, hunnen forsvarer redet fra alle inntrengere, også hannen som ikke går av veien for å spise ungene sine (i fangenskap). I parforholdet er det likevel hunnen som er den mest dominante av de to, forholdene i Ny Caledonia tilsier at de må bli slik.

 

 

Populasjonsøkologi

 

Kjempegeckoen leachianus er toppen av næringskjeden der den bor, med unntak av noen få haukefugler. Den kan i utgangspunktet spise alt som går på 6 ben eller mindre, hvis den bare får tak i det. Likevel har det utviklet seg isolerte populasjoner innenfor artens utbredelsesområde som skiller seg fra, og unngår kontakt med hverandre.

Således kan man skille mellom forskjellige varianter av R. leachianus som forekommer på hovedøya Grande Terre på Ny Caledonia.

Noen av type B variantene forekommer i hele utbredelsesområdet til arten. Type A variantene skiller seg ut som ”øyer” i utbredelsesområdet. Type A variantene er noe større enn de mer vanlige og type B leachianus som forekommer i hele utbredelsesområdet. Jeg har hittil unnlatt å omtale type C, da det finnes veldig lite informasjon om den enda. Varrianten er kjent kun av få individer og det er hittil ingen som har utført alvorlig forskning rundt denne varianten. Utberedelsesområdet til type C leachianus holdes for tiden mer eller mindre skult for allmennheten, for å verne den.

Alt jeg vet om type C er at den er vesentlig større enn de andre populasjonene i resten av familien. Angivelig blir hanner av denne populasjonen 17 tommer, eller vel 43,18cm i total lengde. Dette er virkelig en mastodont av en gecko, en sann kjempe og jeg forventer at den har en meget kompleks og spennende atferd..

Hvorledes har det seg at populasjonene til R. leachianus har vokst fra hverandre til tross for at det i teorien er ingen fysiske hindringer? Nå er utbredelsesområdet splittet i mange biter som følge av skoghogst og annet tap av habitat, men for få hundre år siden var det fullt mulig for en populasjon å kolonisere hele utbredelsesområdet. Hvis det er jevn flyt mellom genene i en populasjonen er det egentlig mindre sannsynlig at det oppstår nye varianter på visse steder som har distinkte endringer i atferd og størrelse.

 

 

Det må slåes fast at genmateriale normalt ikke utveksles mellom de forkjellige type A variantene. De avgir blod til type B variantene men lever såpass isolert fra hverandre at deres påvirkning på hverandre må anses som ytterst liten.

I fangenskap er det imidlertid mulig å blande disse forskjellige variantene sammen i fangenskap. Hybrider av de forskjellige variantene kan gi veldig fine farger men er genetisk verdiløse da de er å anse som bastarder som verken er det ene eller det andre. På grunn av dette, er fremtredende europeiske herpetologiske foreninger mot blanding av morfer og tar avstand fra slik ”foredling” av sjeldne arter. Selv om det ikke skulle bli nødvendig å donere av ungene sine til myndighetene i Ny Caledonia en gang i fremtiden, så er det godt å holde populasjonene skilt også i fangenskap, og heller prøve å utvikle dem slik de utvikler seg i det naturlige habitatet.

 

Innenfor pilgiftfrosker, som det er en myriade arter av, er det mange arter som igjen har en myriade underarter. Her er det en uskreven regel blant oppdrettere å ikke blande sammen underarter. Kombinasjonene og fargemulighetene er endeløse, det er ikke utelukket at det går av å avle frem blinkende frosker med det potensialet som pilgiftsfrosker har. Likevel velger man å ikke blande underarter.

 

Ettersom denne varianten hovedsakelig lever på døde trør er det vanskelig å bestemme populasjonstettheten, som er avhengig av andelen dødende trær på Mt. Koghis. I fangenskap kan et par trives godt nok til å reprodusere i et 500 liters vel innredet terrarie men det anbefales at man gir dem rundt 1000 liter. Slike terrariestørrelser forutsetter imidlertid at forholdene er optimale og at geckoenes behov blir dekket fullt ut. Dette er ikke tilfellet i naturen, dette ser man ikke minst ut ifra at geckoer i fangenskap har en forventet levealder opp mot det dobbelte av hva som er vanlig i naturen.

Jeg vil anslå at Denne geckoens territorie er 100-250 ganger større enn hva som anbefales i fangenskap, dvs 100-250 m³.

Populasjonsvekst

R. leachianus har en langsom generasjonsveksling. Individene satser ikke på å produsere et stort antall unger for å overleve. Individene bruker 3-5 år på å bli kjønnsmodne og legger normalt 3 kull med egg pr år. Til kontrast kan R. ciliatus under optimale forhold legge opptil 13 kull med egg pr år (normalt 6-7).  1 kull består av 2 store egg med hardt kalsifisert skall som i løpet av inkubasjonstiden mykner. Ungene er tro kopier av foreldrene med det unntak at de er lysere i fargene og har en slankere kroppsbygning. Den flate skallen og den lange snuten til type A leachianus tyder på at de gjemmer seg mellom barken og veden på dødende trær der de også spiser larvene til ulike barkebiller (M. Troeger) og muligens trelevende kakerlakker. I fangenskap har jeg merket at type A leachianus viser en klar preferanse for hvite larver og kakerlakker og ofte avviser sirisser og gresshopper, Type B derimot spiser stort sett alt den kommer over.
Voksne individer er videre mer grovbygd og mye større enn unger av samme art, det er også sannsynlig at unger av Type A søker tilflukt i sprekker mellom bark og ved for å unnslippe voksne individer som kan tenkes å spise dem. Når ungene søker bort fra hunnenes forsvar i jakten på mat er de således sårbare. Disse geckoenes atferd favoriserer voksne individer fremfor unger og få unger vil oppleve å nå voksen alder. Type A variantene har sannsynligvis utviklet seg som konsekvens av at leachianus populasjonen på Grande Terre over en lengre periode har ligget tett oppunder miljøets bæreevne. Det er sannsynligvis tetthetsavhengige faktorer som har bidratt til endringen i både utseende og atferd mellom type A og type B variantene.

 

Dyrevern

Med unntak av R. auriculatus som noen ganger forekommer på busk-landskap lever alle artene i Rhacodactylus komplekset. R. trachyrhynchus og R. leachianus lever kun i primær urskog. Alle artene er sårbare ovenfor snauhogst av skog. Gjennom flere tiår med snauhogst til fordel for jordbruk og gruvedrift har kjempegeckoenes habitat på Ny Caledonia skrumpet drastisk inn. Geckoene klarer ikke å reetablere seg i nylig-beplantede skoger, de er avhengig av at trærne er modne og har naturlige ”råtehull” der geckoene kan lege sine egg, en modnings prosess trærne bruker lang tid på. Problemet med fremmede arter på Ny Caledonia utgjør likevel den største trusselen for flere av Rhacodactylus artene. Introduserte arter som røde ”ildmaur” sprer seg årlig i ulike deler av Ny Caledonia og gjør det umulig for disse geckoene å formere seg. Med tanke på at det er umulig å stoppe utbredelsen av disse introduserte artene er det umulig å hindre at flere av Rhacodactylus artene blir utryddet fra deres naturlige biotop i fremtiden. Heldigvis har det blitt opprettet fangenskapspopulasjoner, om enn meget små, av alle kjente kjempegecko artene på Ny Caledonia.

 

Hold av flippfingergeckoer i fangenskap

Alle flippfingergeckoer (Rhacodactylus arter) er godt egnet til hold i fangenskap. Ettersom ingen av artene blir særlig store i herpetologisk sammenheng er det ikke vanskelig gi disse terrarier av passende størrelse.

 

Jeg anbefaler følgende terrariestørrelser til et par av de følgende artene
R. auriculatus - 100 liters vertikalt orientert terrarie

R. chahoua - 170 liters vertikalt orientert terrarie

R. leachianus henkeli - 650 liters vertikalt orientert terrarie

R. leachianus leachianus - 1000 liters vertikalt orientert terrarie

R. sarasinorum - 150 liters vertikalt orientert terrarie

R. trachyrhynchus - 1000 liters vertikalt orientert terrarie

 

Dette er på ingen måte minimumsverdier da dyrene kan formere seg og trives i langt mindre terrariestørrelser. Disse størrelsene vil derimot gi geckoene (som er passive jegere) mer enn nok plass til å utfolde seg på samt gi dyrene anledning til å søke bort fra hverandre ved behov.

 

Dyrene stiller ikke krav til oppvarming om vinteren da vinter temperaturene på Ny Caledonia ligger omkring vanlig norsk stuetemperatur (18-22 grader). På sommeren trenger terrariet en beskjeden temperaturøkning (24-28 grader), i mange boliger kan dette også oppnås uten oppvarming. I kjellerleiligheter og liknende der temperaturen er noe lav også om sommeren er det nødvendig å bruke en varmematte (fås kjøpt på dyrebutikker)  om sommeren.

Luftfuktigheten varierer litt etter årstid, men skal generelt være høy/middels høy ( 60-80%) til de større artene og middels ( 50-70%) til de mindre artene. Vedvarende luftfuktighet på over 90% eller under 40% er ikke å anbefale i lengre perioder av året.

Innredning av terrariet

Jeg anbefaler følgende innredning til de ulike artene.

R. auriculatus – Terrariet bør helst være over 45 cm høyt. Substrat kan gjerne bestå i blanding av jord og sand og kan gjerne tørke ut i blant. På bakgrunnen anbefales det å sette korkstammer. Innredningen bør bestå av kvister og buskevekster som er vertikalt orientert. Beplantning bør bestå i planter som kommer fra åpne subtropiske strøk, gjerne også svigermors tunge (Sansiveria). På bunnsubstratet kan man hjerne ha en liten eske med fuktig substrat og dekke den til med bark eller steiner. En slik fuktboks gir geckoene mulighet til å oppsøke fuktighet ved behov.

 

R. chahoua – Terrariet bør være over 70 cm høyt. Substratet kan bestå av orkidé jord eller blandinger av torv, mose og terrariebark-substrat. Over substratet kan man hjerne ha et tynt lag mose eller tørre blader. På bakgrunenn anbefales det å sette glatt bark, barkplater, kokosplater eller liknende. Innredningen bør bestå vertikalt orienterte forholdsvis glattbarkede mellomstore/store grener og stammer. En fuktboks bør festes rundt 40 cm over bakkeplan og fylles halvveis med fuktig substrat. Substratet i terrariet skal være lett fuktig men kan tørke ut i kortere perioder.

 

R. ciliatus – Terrariet bør være over 55cm i høyden. Habitatet som hos R. chahoua men innredet med tynnere kvister og buskevekster. Korkstammer kan anvendes til denne arten og fuktboksen kan også plasseres på bakken i terrariet.

 

R. leachianus henkeli – Terrariet bør være over 120 cm høyt. Substrat som hos R. chahoua men gjerne med tørre blader i bunn. Bakgrunnen bør kles med bark fra mellomtykke stammer eller annen bark som ikke er grovere enn eikebark. Det bor være en stamme på minst 10cm i diameter i terrariet og flere grove grener i ulike størrelser. En fuktboks bør plasseres 1/3 opp fra bakken på en av veggene. Beplantning kan gjerne bestå i klatreplanter (som philodendron arter) som klatrer oppover veggene, nær toppen kan man gjerne ha en bromeliade. Substratet kan gjerne være fuktig hele tiden men fuktboksen skal inneholde lett fuktig substrat.

 

R. leachianus leachianus – Terrariet bør være over 160 cm i høyden, substratet og bakgrunnen som hos R. l. henkeli. Innredningen bør bestå i en eller flere glattbarkede stammer på minst 15cm i diameter med flere tykkere grener. På noen av grenene kan det gjerne festes bromeliader, vegertasjon kan gjerne bestå hovedsakelig mindre vegglevende planter fra midten av terrariet og opp. Det anbefales 2 fuktbokser der den ene er plassert høyt og den ene lavt på veggene i terrariet.

 

R. sarasinorum – Terrariet bør være over 60 cm i høyden. Terrariet kan være innredet som hos R. chahoua men med tynnere grener som har glatt bark (dog tykkere grener enn hos R. ciliatus). Tykkere bambus rør (>5cm) kan gjerne anvendes.

 

R. trachyrhynchus – Terrariet bør være over 160cm i høyden. Det bør være innredet som hos R. l. leachianus men med tynnere grener. Gjerne en eller flere stammer med diameter på rundt 10cm med flere tynnere grener. Terrariet bør være godt opplyst og ”fuktboksene” skal plasseres relativt høyt. Det trenger ikke være substrat i fuktboksene ettersom arten føder levende unger.  Det bør vinnes vann i form av pytter i terrariet, enten i bladroten på bromeliader eller i egne små kar.

 

Mine observasjoner baserer seg på observasjoner på et dusin individer, samt bilder og samtaler med internasjonale oppdrettere og herpetologer.

 

Kilder:

Rhacodactylus, by Aaron Bauer

Rhacocactylus, by F. W. Henkel

Geckoes, by F. W. Henkel

Rhacodactylus, by De Vosjoli

Health and Welfare of captive reptiles, By C. Warwick, F. L. Frye, and J. B Murphy

Mertensiella, Conservation, Trade and Sustainable Use of Lizards and Snakes in Indonesia, by Walter Erdelen on behalf of the DGHT.

The diversity of life, by Edward O. Wilson

 

Internet kilder:

Rhacodactylus.net

Herpnet.com

TNV

GGA

Repti.net

Reptilfreaks.no
Reptilweb.no

 

 

Vålen Gånev

Løkebergveien 116

1344 Haslum

 

15.05.2005, Haslum

 

Mattilsynet,
Regionskontoret for Oslo, Akershus og Østfold

Felles postmottak, Postboks 383
2381 Brumunddal

 

 

 

Søknad om dispensasjon for geckoer i Rhacodactylus familien

 

Jeg søker med dette om dispensasjon til å holde Rhacodactylus arter i fangenskap.

Jeg viser til vedlegg som dokumenterer min kompetanse for disse artene. Dersom De krever videre dokumentasjon ber jeg Dem som å gi beskjed slik at jeg kan dokumentere kunnskaper som ikke allerede er dekket i vedlegget.

Jeg forsikrer om at jeg er i stand og har den økonomiske mulighet til å ta vare på dyr av de nevnte artene på beste mulige måte.

 

Jeg ber om at mitt tilfelle gjenkjennes som særskilt da jeg har en seriøs interesse for geckoer, noe som må sies å høre til sjeldenhetene i det norske samfunn.

 

Jeg håper på velvillig behandling av denne søknad. Det er min hensikt å søke om hold av herptiler inntil jeg får innvilget en søknad.
Dersom De finner min søknad mangelfull ber jeg Dem om å utdype hvilke momenter jeg bør ta med i den neste slik at jeg kan spare Dem for unødvendig saksbehandling i fremtiden.

 

 

Med beste hilsen

 

 

 

Vålen Gånev

Reptilweb.no

 

 

Vedlegg1: Særoppgave VK.2,  Biologi