Rhacodactylus ciliatus

De første individene av denne arten kom til Europa og Amerika tidlig på 1970-tallet. Av samtaler med profesjonelle oppdrettere av denne arten har jeg fått opplyst at arten trolig ikke har blitt avlet i mer enn 30 generasjoner i fangenskap. Likevel antas det at fangenskapspopulasjonen av denne arten er langt større enn den ville bestanden, årlig avles den i titusener og er levebrødet til profesjonelle oppdrettere. Krans geckoen har et veldig behagelig temperament og et veldig avslappet forhold til mennesker. Den er etter min erfaring den mest rampete og flørtete arten i familien. De siste til stor forskjell fra R. leachianus og R. trachyrhynchus, som ciliatusen jo er nært beslektet med.

På Île des Pines (fr. ”Furuøya”) opptar krans geckoen varme og fuktige lavlands treskoger, Tretoppene her rager sjeldent over 13 meter. Krans geckoen lever imidlertid ikke på tykke grener og stammer men heller i ekstremitetene til grenene, i buskas og liknende. Dette gjør den sannsynligvis på grunn av konkurranse med andre arter, den mye større R. leachianus henkeli (som er den minste av de ulike leachianus variantene), som også forekommer på denne øya. Ciliatuden har en lang muskuløs hale med en godt utviklet og avflatet heftlamell lapp på haletippen. Denne anatomiske disposisjonen gjør den i stand til å løpe forholdsvis fort på meget tynne grener. Krans geckoen er viderekjent for å spise ungene sine, grunnet konkurranse fra artsfeller og andre kjempegeckoer har veldig få individer av arten halen i behold i voksen alder. Et interessant aspekt er at denne geckoen har vanskelig for å regenerere halen, den har nesten ikke evne til det. Dette tydet på at ungene av denne arten tilbringer den første tiden av livet sitt ytterst på grener og blader der de voksne ikke får tak i ungene. Etter hvert som ungene blir for store og tunge til å leve på bladene må de sloss seg frem til plasser på de tykkere grenene. Slik fortsetter det til de voksne individene forsvarer territorier mot andre kjempegeckoer, eller rettere sagt blir ”dyttet ut” på de tynne grenene.
Slektskapen mellom krans geckoen og Bavay’s gecko (R. chahoua) er så nært at man i fangenskap har dokumenterte tilfeller av hybrider men i motsetning til krans geckoen som spiser ungene sine så forsvarer Bavay’s gecko ungene sine.