Populasjonsøkologi

Kjempegeckoen leachianus er toppen av næringskjeden der den bor, med unntak av noen få haukefugler. Den kan i utgangspunktet spise alt som går på 6 ben eller mindre, hvis den bare får tak i det. Likevel har det utviklet seg isolerte populasjoner innenfor artens utbredelsesområde som skiller seg fra, og unngår kontakt med hverandre.

Således kan man skille mellom forskjellige varianter av R. leachianus som forekommer på hovedøya Grande Terre på Ny Caledonia.

Noen av type B variantene forekommer i hele utbredelsesområdet til arten. Type A variantene skiller seg ut som ”øyer” i utbredelsesområdet. Type A variantene er noe større enn de mer vanlige og type B leachianus som forekommer i hele utbredelsesområdet. Jeg har hittil unnlatt å omtale type C, da det finnes veldig lite informasjon om den enda. Varrianten er kjent kun av få individer og det er hittil ingen som har utført alvorlig forskning rundt denne varianten. Utberedelsesområdet til type C leachianus holdes for tiden mer eller mindre skult for allmennheten, for å verne den.

Alt jeg vet om type C er at den er vesentlig større enn de andre populasjonene i resten av familien. Angivelig blir hanner av denne populasjonen 17 tommer, eller vel 43,18cm i total lengde. Dette er virkelig en mastodont av en gecko, en sann kjempe og jeg forventer at den har en meget kompleks og spennende atferd..

Hvorledes har det seg at populasjonene til R. leachianus har vokst fra hverandre til tross for at det i teorien er ingen fysiske hindringer? Nå er utbredelsesområdet splittet i mange biter som følge av skoghogst og annet tap av habitat, men for få hundre år siden var det fullt mulig for en populasjon å kolonisere hele utbredelsesområdet. Hvis det er jevn flyt mellom genene i en populasjonen er det egentlig mindre sannsynlig at det oppstår nye varianter på visse steder som har distinkte endringer i atferd og størrelse.

Det må slåes fast at genmateriale normalt ikke utveksles mellom de forkjellige type A variantene. De avgir blod til type B variantene men lever såpass isolert fra hverandre at deres påvirkning på hverandre må anses som ytterst liten.

I fangenskap er det imidlertid mulig å blande disse forskjellige variantene sammen i fangenskap. Hybrider av de forskjellige variantene kan gi veldig fine farger men er genetisk verdiløse da de er å anse som bastarder som verken er det ene eller det andre. På grunn av dette, er fremtredende europeiske herpetologiske foreninger mot blanding av morfer og tar avstand fra slik ”foredling” av sjeldne arter. Selv om det ikke skulle bli nødvendig å donere av ungene sine til myndighetene i Ny Caledonia en gang i fremtiden, så er det godt å holde populasjonene skilt også i fangenskap, og heller prøve å utvikle dem slik de utvikler seg i det naturlige habitatet.

Innenfor pilgiftfrosker, som det er en myriade arter av, er det mange arter som igjen har en myriade underarter. Her er det en uskreven regel blant oppdrettere å ikke blande sammen underarter. Kombinasjonene og fargemulighetene er endeløse, det er ikke utelukket at det går av å avle frem blinkende frosker med det potensialet som pilgiftsfrosker har. Likevel velger man å ikke blande underarter.