Giftslanger i Norge, finnes det?
Hittil har det vært tabu å snakke om ”gift” eller ”hot animals” i det norske reptilmiljøet.
Hvor utbredt er slikt slangehold og hvem er det som driver med slike dyr?

Denne artikkelen vil sikkert vekke følelser, både i reptilmiljøet og samfunnet for øvrig.
Noen kan mene at det er dumt av meg å publisere dette men jeg mener at samfunnet fortjener å vite hvordan forholdene er, det er den eneste måten man kan ta et seriøst standpunkt..
Jeg ber om forståelse (eller burde jeg kanskje be om tilgivelse?) fra reptilmiljøet men hvis hobbyen i Norge skal bli stueren og akseptert, kan man ikke tillate seg å holde slike ”hemmeligheter”.

Det finnes giftslanger i Norge.
Hold av giftslanger i Norge er likevel ytterst lite utbredt pga. de dårlige forholdene i landet, det finnes noe begrenset med utstyr som f-eks spesial-terrarier som er beregnet på giftslanger samt at motgift er veldig langt unna om man skulle være så uheldig å bli bitt. Dette gjør at folk flest som interesserer seg for giftslanger enten lar være å ha dem eller flytter til utlandet for å dyrke hobbyen.
Det finnes dog en liten minoritet i reptilmiljøet som velger å holde denne dyregruppen i Norge.
Etter min erfaring er nær sagt alle som driver med giftslanger i Norge dyktige mennesker som tar dyreholdet svært seriøst.
Noe som bekreftes av at det har vært svært få ulykker gjennom de siste 30 årene med giftslangehold i Norge.

Hos noen mennesker stikker frykten for slanger særdeles dypt. Hva giftslanger angår kan noen menneskers frykt grense til det sykelige.  
Så sterke følelser er ubegrunnet men bør likevel respekteres.
For de som ikke forstår fascinasjonen for giftslanger, vil jeg forsøke å forklare denne kort, i den grad jeg forstår den selv.
Som leser bør du prøve å legge følelsene helt til side og bruke en objektiv, logisk tankegang i den grad dette er praktisk mulig for deg.

Etter hvert som nybegynneren får inn den grunnleggende kunnskapen om herpetokultur og får inn den grunnleggende erfaringen; hvis hans fascinasjon er slanger;  vil vedkommende fordype seg i slangefamilien.
Man begynner å lese bøker om dyregruppen og fordype seg i slangehold, kanskje har vedkommende utvidet det vanlige  slangeholdet.
Fra dette stadiet er det vanskelig å fordype seg videre i hobbyen uten å spesialisere seg.
De aller fleste som er fascinert av slanger, pleier da å velge python, boa eller snok og setter seg grundig inn i en av disse familiene.
Grønn trepython (ikke giftig kvelerslange) har i mange år vært en ettertraktet art i fangenskap. Den har vært spennende, men krevende å avle i fangenskap. Det finnes likeledes et knippe av de ”mer krevende” artene, som har vært ettertraktet blant de som har mer erfaring.
Som sagt, er det en veldig liten minoritet blant ”slangefolka” som driver med giftslanger.
Hvis man klarer å se bort ifra den iøyenfallende ulempen at noen giftslange arter kan være så giftige at det kan være farlig å bli bitt, er det lett å forstå at man kan bli fascinert av slike dyr.

Giftslanger finnes i et utall av former, fargevarianter og har masser av interessante atferdstrekk.

Det er lett å la seg fascinere av anatomien og den genetiske spesialiseringen til denne dyregruppen. Over millioner av år her de utviklet noen av dyreverdenens mest effektive og spektakulære forsvars og angrepsvåpen. Dette preger selvsagt noen av artene også. Det er slett ikke alle giftslange arter som lar seg herse med uten videre. De forlanger respekt, og det får de.
Det finnes noen få som driver useriøst med giftslanger, desverre. Slike vil derimot finnes uavhengig av om dyregruppen er tillatt eller forbudt i Norge.
De som driver useriøst med farlige giftslanger holder dem derimot ikke lenge.

Således har det seg at det finnes giftslanger i Norge.
Dette dyreholdet kommer ikke til å forsvinne, noensinne, uavhengig av hva lovverket dikterer.
Det er etablert på linje med annen herpetokultur i Norge men dog i langt mindre omfang.
Det er lite som tyder på at hold av giftslanger vil øke i nevneverdig grad selv etter at positivlisten som nå utarbeides av Mattilsynet blir gjeldende, og ufarlige herptiler blir tillatt i Norge.
Det vil alltid være en liten gruppe giftslange entusiaster som holder giftslanger, dette holdet vil aldri forsvinne.
Ser man på Øvrige land i Europa Har de aller fleste land i Europa valgt å tillate giftslangehold. I alle land der giftslanger er tillatt er det retningslinjer for slikt slangehold. I Danmark ble giftslanger nylig forbudt men naturlig å anta at dette ikke har hatt nevneverdig effekt på giftslangeholdet i landet utover at man ikke lenger får kjøpt slike dyr i dyrebutikkene.

Oppdrettere av giftslanger i Norge (hvis det i det hele tatt forekommer pr i dag) selger dyr i utlandet.
Markedet for slike dyr i Norge er så begrenset at oppdrettere ikke kan finne nok seriøse kjøpere her i landet som er interessert i å holde slike dyr. Det er ikke fordi det er ”raringer” som holder på med giftslanger i Norge, men fordi dette holdet krever sitt av eieren. Dessuten er det så mange arter av giftslanger og folks fascinasjon med disse er så variert at det er sjeldent å møte på noen som er interessert i artene man avler.
Dette har blant annet ført til at prisen på giftslanger i Skandinavia er lavere enn f.eks. i Tyskland.
Markedet i Skandinavia er mer eller mindre mettet med slike dyr og prisnivået er dermed lavt her.
Folk som holder giftslanger i Norge, er svært bevisste på hvem de selger avkom til.

Hvorvidt legalisering av giftslanger bør forekomme i Norge er et eget emne i debatten.
Man har mange gode eksempler på at hold av giftslanger kan reguleres av staten på en god måte, uten at dyregruppen er forbudt, eller representerer en fare for eierne eller samfunnet.
Norge fremstår som et eksempel på et land med en meget dårlig løsning på giftslangehold.
Staten har null kontroll med det som skjer i landet, og skulle noen bli bitt av en farlig giftslange i Tromsø er det over 1100km til Stockholm som er det nærmeste stedet der motgift kan anskaffes.
Man kan argumentere med at dersom man er dum nok til å holde giftslanger i Norge så fortjener man å bli bitt. Det kan være så. Men hva hvis naboens unge på fem blir bitt? Da er det fortsatt eierens skyld men det hjelper lite å skylde på eieren når ungen må bøte med livet i et helikopter på vei til Stokholm.

Dersom det er mulig å få dispensasjon på giftslangehold i Norge, vil de som er seriøse ta seg bryet med å søke om dette og få registrert dyrene sine. Gjennom en slik løsning vil det være mye å luke ut de som driver useriøst. En dyreeier som driver lovlig med giftslanger kan tillate seg å anmelde en som driver useriøst. Slik forholdene er idag er det stort sett ingen som tar sjansen på å anmelde noen inad i miljøet da man selv risikerer å bli anmeldt.
Dersom myndighetene åpner for dette holdet, kan de få muligheten til å regulere holdet i mye større grad og få anledning til å kartlegge hva som finnes og hvor slangene befinner seg.
Slik som det er i dag, har ingen oversikt over hva som finnes hvor eller hvor farlig det er.

Man eliminerer ikke en fare ved å si det er forbudt og så lukke øynene for hva som skjer.

Samfunnet i Norge ikke er modent for at giftslanger skal bli lovlige på lik linje med artene som blir oppført på positivlisten men å fornekte at giftslanger finnes i Norge, vil med sikkerhet føre til problemer før eller siden. Det er bedre å være føre var enn etter snar.
Foreløpig er norsk herpetokultur på et relativt ungt stadium i forhold til i utlandet. På grunn av det særnorske reptilforbudet henger Norge litt etter øvrige europeiske land hva kunnskap, erfaring og litteratur angår.
Det er praktisk gjennomførbart å ha et kontrollert hold av giftslanger i Norge. En slik løsning er bedre enn dagens praksis der myndighetene ikke har noen som helst form for kontroll over dette dyreholdet.

Hvis du kan innrømme behovet for bedring, er den allerede begynt.
- David Baird

Kommentarar (0)

RSS for kommentarar